Denne lille spisestua kommer fra min mormor.
Den er produsert ved Sven Andersen Møbelfabrikk i Hillevåg .
Det kan virke som om Sven Andersen var en mann med stort pågangsmot.
Han flyttet den nybygde fabrikken sin til Hillevåg
som den gang lå i Hetland kommune på grunn av
uoverenstemmelser med Stavanger kommune.
I de vanskelige 30 åra var Sven Andersen i arbeidskonflikter med de ansatte.
Det sies at han gang på gang sa opp sine ansatte og tillitsvalgte,
som igjen svarte med oppsigelser.
Sven Andersen fikk likevel ansatte fra andre byer og land.
Det var arbeidsledighet og arbeidsplasser kjært tiltrengt.
Senere ble fabrikken kjent for å være i forkant når det angikk arbeidernes velferd.
Fabrikken var en av de første i landet til å innføre lørdagsfri i 1948.
Fabrikken ble dermed ekskludert fra arbeidsgiverforeningen.
Det var ca. på denne tid mitt møbel ble kjøpt .
Familien bodde to kvartal fra fabrikken, altså et helt naturlig valg
i en tid hvor bilen ennå var en sjeldenhet.
Sven Andersen var på denne tiden
Nord Europas største møbelleverandør.
(Norsk Ikea ?.)
Ryktene sier at senga til keiser Ailee Selasse ble laget i Hillevåg.
Det var ca. på denne tid mitt møbel ble kjøpt .
Familien bodde to kvartal fra fabrikken, altså et helt naturlig valg
i en tid hvor bilen ennå var en sjeldenhet.
Sven Andersen var på denne tiden
Nord Europas største møbelleverandør.
(Norsk Ikea ?.)
Ryktene sier at senga til keiser Ailee Selasse ble laget i Hillevåg.
Fabrikken hadde sitt eget kraftaggregat under og etter krigen.
Drevet av varmen fra avfallstrevirke.
Forut for sin tid?
Lokalene er i bruk den dag i dag
og huser blant annet Nord Jæren Sportdanseklubb.
Drevet av varmen fra avfallstrevirke.
Forut for sin tid?
Lokalene er i bruk den dag i dag
og huser blant annet Nord Jæren Sportdanseklubb.
Stua var daglig i bruk av fem unger, to voksne og en røys besøkende venner .
Jeg husker heimen som sedvanlig gjestfri og åpen.
Det til tross for små arbeiderkår.
Jeg husker også den femarmende femtitalls lyskrona med
"alabastskåler" som hang over.
Den litt volumiøse femtitallstilen fikk på
60 tallet kritikk av "forståsegpåere" for ikke å være
massivt tre og dermed ikke "ekte".
Mormor var en sosial, men hardtarbeidende kvinne
som var særs glad i ungdommen og alt det nye.
Hun fulgte med i trendene og da den trebrune stua
ble umoderne, sendte hun den til sprøytelakkering.
( Nok av slike muligheter i industriområdet Hillevåg.)
Nå var den blitt antikkhvit og
lampetter i turkis glass ble det nye følge i 70-årene.
Dekketøyskapet vet jeg ikke hvor er, men resten av stua er hos meg
og i daglig bruk som PC-stasjon.
Et møte mellom ny og gammel tid....
Igjen : slikt møbel kvitter man seg ikke med, eller..
Fint möblemang och spännande företagsledare! Din mormors ommålning var verkligen lyckad! Givetvis ska du behålla gruppen och låta den gå i arv till kommande generationer!
SvarSlettHa det gott!/Laila
Hvor fint at høre en masse historie bag møblerne. Og jeg synes også at din mormors idé med at male møblerne hvide er vellykket. Betrækket er i øvrigt også rigtig sødt :-)
SvarSlett